Hvordan kan vi gjøre offentlige anskaffelser til en klimadriver?
Norge har satt seg et ambisiøst klimamål: 55 % reduksjon av klimagassutslipp innen 2030. For å nå dette målet, er det nødvendig å bruke alle tilgjengelige virkemidler. Et av mest undervurderte verktøyene er offentlige anskaffelser. Med et budsjett på 800 milliarder kroner i årlige innkjøp, har offentlig sektor en enorm innkjøpsmuskel som kan brukes til å drive fram en grønnere fremtid. Spørsmålet er: Brukes denne muskelen riktig?

Norge har et ambisiøst mål om 55 % utslippsreduksjon innen 2030, og offentlig sektor har en enorm påvirkningskraft gjennom 800 milliarder kroner i årlige innkjøp. Regjeringen har derfor innført et krav om at klima- og miljøhensyn skal vektes med minst 30 % i offentlige anskaffelser.
Hovedutfordringer:
- Kompetansegap: Innkjøpere mangler ofte spesialisert kunnskap om klima- og miljøeffekt i ulike sektorer.
- Symbolpolitikk? Tiltaket kan i praksis resultere i subjektive vurderinger og manglende reell effekt.
- For snevert fokus: Mange klimautslipp skjer i produksjonsfasen, mens tiltakene ofte retter seg mot sluttfasen, som fossilfri transport.
Hva må gjøres?
- Mer strategisk innkjøpsbruk – Fokusere på bransjer med størst utslippspotensial, som IT og bygg.
- Styrke kompetansen hos innkjøpere – Øke kunnskap og veiledning i bærekraftige anskaffelser.
- Bedre måling og oppfølging – Tydelige mål og rapportering av klimaeffekter.
- Tydeligere politiske føringer – Sikre at bærekraftsmålene implementeres på tvers av sektorer.
- Mer dialog mellom offentlig sektor og leverandører – Forstå hva markedet kan levere og sikre effektive løsninger.
Er 30 % kravet kun symbolpolitikk?
I fjor innførte regjeringen en regel om at klima- og miljøhensyn skal vektes med minst 30 % i offentlige anskaffelser. Dette initiativet, anført av daværende næringsminister Jan Christian Vestre, ble lansert som et kraftig tiltak for å drive Norge mot klimamålene. Men etter ett år er det fortsatt usikkert om denne regelen har gitt reelle resultater.
Ifølge en rapport fra Riksrevisjonen har offentlig sektor i flere år hatt utfordringer med å bruke innkjøpsmakten til å fremme klimavennlige løsninger. Selv med skjerpede krav i 2017 om å ta hensyn til klima og miljø i anskaffelser, viste undersøkelser at effekten var begrenset. Med 30 %-regelen ville man endelig se en konkret endring, men kritikere hevder at tiltaket er for snevert.
”Gir denne regelen faktisk klimaeffekt, eller blir det en papirøvelse der leverandører fyller ut en «norskstil» om bærekraft?”
Hvorfor fungerer det ikke optimalt?
Selv om intensjonen bak 30 %-regelen er god, peker eksperter på flere utfordringer:
- Manglende kompetanse blant innkjøpere: Innkjøpere i offentlig sektor skal kunne mye om mange ulike sektorer, fra IT til bygg og transport. Å forvente at de har inngående kunnskap om klimafotavtrykk for alle disse sektorene er urealistisk.
- Begrenset effekt i produksjonsleddet: Mange av varene som offentlige innkjøpere kjøper inn, er produsert langt utenfor Norges grenser. Om disse varene blir levert med elbil de siste kilometerne, har lite å si for det totale klimaavtrykket.
- Manglende oppfølging: Mange anskaffelser vurderes basert på kriterier som kan være subjektive, uten tydelig mekanisme for å kontrollere eller måle faktisk effekt.
”Innkjøperne skal kunne alt fra IT til bygg og transport. Hvordan skal de også ha inngående klimakompetanse på tvers av disse sektorene?”
Så hva gjør vi?
Ekspertene er enige om at det må tenkes bredere enn bare å sette en fast prosentandel for klima og miljø i alle anskaffelser. Her er noen konkrete tiltak som kan gjøre offentlige anskaffelser til en reell drivkraft for klimaomstillingen:
- Mer strategisk bruk av innkjøpsmakten: Istedenfor å vekte klima med 30 % i alle anskaffelser, bør offentlig sektor definere hvilke områder som gir størst klimaeffekt. For eksempel, i IT-sektoren ligger 95 % av utslippene i produksjonen. Å forlenge levetiden på IT-utstyr gir langt bedre effekt enn kun å transportere det utslippsfritt.
- Styrke kompetansen hos innkjøpere: Offentlig sektor må investere i utdanning og kompetanseheving for innkjøpere. De bør få bedre innsikt i hvordan ulike bransjer jobber med klima og miljø, slik at de kan gjøre informerte valg.
- Måling og oppfølging: I dag er det svært få målbare indikatorer for om offentlige anskaffelser faktisk bidrar til lavere utslipp. Det bør settes konkrete mål for hvor mye CO2 som skal kuttes gjennom anskaffelser, og dette må overvåkes og rapporteres.
- Tydeligere politiske mål: Offentlig sektor bør få tydelige og forpliktende mål for hva de skal oppnå med sine anskaffelser, og disse målene bør være forankret på høyeste politiske nivå.
- Mer dialog mellom offentlige innkjøpere og leverandører: En av de viktigste faktorene for suksess er at offentlige innkjøpere og leverandører snakker sammen. Ved å forstå hva markedet kan levere, og ved å være tydelige på hvilke krav som stilles, kan man sikre at det utvikles løsninger som faktisk bidrar til å redusere utslipp.
”Den viktigste faktoren for suksess er dialog. Offentlige innkjøpere og leverandører må snakke mer sammen for å finne løsninger som faktisk fungerer.”
Norge har en unik mulighet til å bruke offentlige anskaffelser som et kraftfullt verktøy i klimaomstillingen. Men for å få reell effekt, må vi gå lenger enn et fastsatt prosentkrav. Vi trenger en strategi som fokuserer på områder med høy utslippsreduksjon, styrker kompetansen til innkjøpere, og legger til rette for reell dialog mellom offentlig og privat sektor.
Hvis vi klarer det, kan 800 milliarder kroner faktisk gjøre en forskjell. Spørsmålet er om vi har politisk vilje og handlekraft til å få det til.