Gamle vaner vonde å vende, men desto morsommere å snu

2018-08-16

Et av hovedteamene under Arendalsuka er at ny teknologi øker endringstakten. Forandringen er på alles lepper. Norske arbeidstakere er i ferd med å bli utdaterte, og alle bransjer har behov for løfte kompetanse. Men hva er et kompetanseløft? Hvem har ansvaret? Og hva skal til for å lykkes?

Kristin Ruud Direktør kultur, merkevare og kommunikasjon

Det er ingen tvil om at alt som kan digitaliseres vil digitaliseres. Selv om ordtaket sier at forandring fryder, vet vi at endringer og omstillinger kan oppleves truende, slitsomme og skremmende. Der endringer ikke kan unngås, ikke er ønsket eller nødvendigvis ikke er forstått, er min erfaring at gamle vaner er vonde å vende. Jo mer vi snakker om behovet for endring, desto større er sannsynligheten for at vi fortsetter slik vi alltid har gjort.

Mangel på tid er gjerne er forklaringen på hvorfor kompetanse ikke løftes og årsaken til at endringene ikke skjer raskere. Vi som arbeidsgivere og ledere, svarer med å forklare hvorfor vi må endre oss, «transforming while performing» og balansekunst. Vi snakker om endringsvilje, endringsdyktighet og endringskapasitet og om behovet for å livslang læring. Overalt nikkes det. Vi vet at vi må endre oss, vi vet at vi må lære oss nye ting – hvorfor er det da også så vanskelig?

”Dess mer vi snakker om endring, dess mer utrygge blir vi og desto større er sannsynligheten for at vi fortsetter i gamle spor.”

Endring er ofte forbundet med å gå over til noe nytt og kanskje til og med ukjent. Dess mer vi snakker om endring, dess mer utrygge blir vi og desto større er sannsynligheten for at vi fortsetter i gamle spor. Gjennom oppveksten har vi lært at gammel vane er vonde å vende, og vi har således også en overbevisning om at det er vanskelig å gjøre ting på nye måter. Tid er med andre ord ikke forklaringen: innstillingen vår er det.

Endrer vi oss raskt, er det gjerne fordi vi tvinges til det, en slags nød lærer naken kvinne å spinne, eller til og med innovasjon gjennom frustrasjon når det virkelig monner. En effektiv måte å mobilisere til endring på er derfor å definere en «brennende plattform». Vi vet at det fungerer, men vi risikerer å gå glipp av et enormt mulighetsrom. Skremsel og tvang flytter oss et stykke på vei, men det er ofte kortsiktig vinning og ikke en ideell måte å møte fremtiden på. I dagens marked, der endring er konstant, er på tide å flytte fokus fra endring til utvikling, fra usikkerhet til mestring, fra tvang til glede.

Arbeidsplasser må tilrettelegge for kunnskapsdeling på tvers av avdelinger. Fellesfaktoren for oss alle er at vi har lyst til å lære. Kompetanseløft er ikke bare styrkeheving, det er også et løfte om hvordan vi vil møte fremtiden. Det er et gjensidig løfte om å forandre holdning, om å tenke på nye måter, om å håndtere følelser og om lystbetont utvikling. Det er handler også om enkeltindividet: hva jeg skal gjøre for å trene på for å lære meg å leve med endringer, mestre dem – og til og med like dem og hva min arbeidsgiver gjør for å tilrettelegge for livslang læring.

Her har alle et ansvar, som samfunn, som arbeidsgivere og som enkeltmennesker. Som samfunn gjennom tydelighet av bærekraftig utvikling og tilrettelegging for å få folk i utdanning og arbeid. Som arbeidsgivere og som ledere har vi et ansvar for å videreutvikle gode og sunne kulturer for læring, deling og samspill. Kulturer der det å gjøre feil er en del av det å vokse, kulturer der kollegaer opplever å spille på samme lag, der de har ryggdekning og opplever tillit, stolthet og fellesskap. Som ledere har vi et ansvar for å gå foran, for å inspirere, for å våge bryte mønstre og for å gi rom for trening. Vi har et ansvar for å investere tid til læring, tilbakemelding og vekst, og vi har et ansvar for å gjøre endring og utvikling gøy.

”Som ledere har vi et ansvar for å gå foran, for å inspirere, for å våge bryte mønstre og for å gi rom for trening.”

Som enkeltmenneske har jeg et ansvar for å være nysgjerrig, for å dele med andre, for å lære av andre og for å tørre. Jeg har et ansvar for å øve, og for gradvis å like endring fordi det gir utvikling. For jo mer jeg trener, desto mer mestring opplever jeg, og desto flinkere blir jeg.

Hva skal til for å lykkes? Du må bestemme deg. I Atea har vi bestemt oss. Vi har kalt vårt kompetanseløft for Explore. Det er vårt løfte til hverandre om å tørre å gjøre ting på nye måter. Vi har valgt en lystbetont tilnærming til endring, vi vil utvikle oss fordi det er gøy, vi vil være prepared, not scared. Vi har bestemt oss for å ta utvikling på alvor og for å gjøre ting på nye måter, og for å øve.

”Som enkeltmenneske har jeg et ansvar for å være nysgjerrig, for å dele med andre, for å lære av andre og for å tørre.”

Personlig har jeg bestemt meg for å bli flinkere til å lete frem godfølelse ved endring, og om å øve i det små privat, for deretter å overføre det til jobben. Jeg har bestemt meg for å reise til steder jeg ikke har vært før, gjøre ting jeg ikke har gjort før, basert på tips fra andre i sosiale medier.

Min explore er å sove i hengekøye under åpen himmel, å gå på isbre, sove i telt på Hardangervidda og reise uten å vite hvor jeg skal. Min explore er å spørre om råd fra folk jeg aldri har møtt før og dele aktivt av mine erfaringer. For det er nettopp gjennom de små tingene jeg kjenner at jeg vokser, og at det å gjøre ting på nye måter gir positive opplevelser og til og med magiske øyeblikk. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har lyst. Gamle vaner er faktisk morsomme å snu.