To må man ikke være
Når to telegiganter deler markedsandelene i et duopol med over 40 prosent marginer, blir det dyre smuler igjen til både bedrifter og forbrukere. Nå er det på tide at sluttkundene får en større del av kaken.
Siden menneskets første hulemalinger har kommunikasjon vært en kjerneverdi som har skapt folk, relasjoner, frykt og trygghet. Slik er det også nå, hvor tingenes internett avanserer teknologien med rekordhøy akselerasjon. Med informasjon og kunnskap bare noen tastetrykk unna, er det fortsatt kommunikasjonsmulighetene som imponerer oss mest.
Med kommunikasjon som universalnøkkelen til alle samfunn, er det da greit at i Norge sitter telegigantene Telia og Telenor alene med hvert sitt nøkkelknippe?
Et skjult duopol
Sjansen er 95 prosent for at du benytter enten Telenor eller Telia som teleoperatør. Nei, svarer du kanskje, og nevner andre, mindre aktører som har spesialisert seg på mindre bedrifter, unge eller familier. Jo, sier jeg. For Telia og Telenor eier de fleste andre aktørene selv om de har andre navn. Den frie konkurransen er ikke så ivaretatt som de selv hevder – telebransjen er i realiteten preget av et duopol uten sidestykke i norsk markedsøkonomi.
Samme for deg, så lenge du får snakket med de du vil når du trenger det? Duopolet betyr at kakevinnerne kan servere vilkårene de selv ønsker. Duopolet tillater at aktørene tar marginer på over 40 prosent. Sannsynligvis er det altså du som muliggjør at telegigantene karrer til seg brorparten av telefonikaken, mens du selv sitter igjen med ganske lite. For hva får du egentlig servert?
”Duopolet tillater at aktørene tar marginer på over 40 prosent.”
Spør du meg handler ikke dette om dekningsgrad, datastørrelse, tvilling-SIM eller lagringsplass. La meg gi et eksempel: Dersom marginuttaket halveres, kan to milliarder kroner frigjøres til sårt trengte områder som digitalisering av norsk næringsliv, mer effektive velferdstjenester til enda flere mennesker, innovasjon og ideer. Det handler altså om til hvilken pris duopolet skal få hemme innovasjon og produktutvalg, for det er ingenting som er mer vanedannende enn å hvile på laurbær når det ikke finnes utfordrere.
Festen er ikke over
Det er ikke gøy å være på fest når det er dekket til to, og resten skal dele smulene. Det blir fort kostbart å være på den daglige festen også, for du ender opp med å stoppe og kjøpe med deg mat på vei hjem i form av dyre ekstrapakker med nett. Det er et spørsmål om hva som er best for samfunnet og forbrukerne: Telefesten er ikke over, vi må bare være mange nok til å spørre hva som egentlig ligger på kakefatet.
Erfaringene er også egenfølte for Atea som næringsaktør. Vi lanserer et mobilselskap fordi vi, som alle andre, er avhengige av telekommunikasjon, og utgiftene knyttet til dette er en betydelig del av våre budsjetter. Det er vi ikke alene om. Dette er mye større enn et SIM-kort, samfunnsøkonomien er avhengig av et sunt økosystem hvor pengene blir demokratisk fordelt: alle skal få. Når tingenes internett kobler stadig flere dingser sammen må vi se på verdiforslaget. Vår samtid snakker om delingsøkonomi, det grønne skiftet og smarte løsninger for best utnyttelse av ressursene. Telebransjen tilbyr i dag glassperler som burde vært gratis. Samfunnet ville vært tjent med at næringslivets budsjetter så annerledes ut enn hva de gjør i dag.
Denne teksten ble først publisert hos Inside Telecom.
