Digitalisering i det offentlige – er bakspeilet veien fremover?

I august varslet statsminister Erna Solberg at for å opprettholde vår levestandard i velferdsstaten må vi forvente å jobbe mer, kanskje så mye som 43 timer i uka dersom vi ikke får flere i arbeid. Samtidig stemmer motstridende politiske poler frem 6-timers arbeidsdager. I dette regnestykket antar jeg begge sider har tatt med gevinsten av digitalisering i det offentlige.

Jobber statlige instanser og kommuner smart nok mot utvikling av digitale tjenester? Det er store forskjeller på hvordan ulike kommuner jobber med å utnytte potensialet i digitalisering, både gjennom effektivisering og utvikling av nye tjenester til det beste for innbyggere og offentlige ansatte. 

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har et utvalg av metoder og verktøy for å få bedre behovsdekning i en anskaffelse, nærmere bestemt innovative anskaffelser. Dette for å bedre og sikre hva sluttbruker faktisk trenger og dermed får et bedre resultat både for kjøper og bruker av tjenesten. Dette skal igjen gi grunnlag for nyskaping som gir bedre resultater for oss som innbyggere og bedre investering av skattepengene i digitaliseringsteknologi. Med andre ord et svært godt initiativ.

Dessverre tror jeg praksisen fungerer dårlig. Kjøpere av tjenester i det offentlige ser seg i stor grad i bakspeilet, og gjennomfører anskaffelser slik de gjorde i fjor. I svært mange tilfeller snus bunken, det er mer eller mindre konsentrasjon på teknisk detaljert spek og innkjøpspris snarere enn sluttbrukerverdi. Vi glemmer hvem som faktisk skal bruke løsningen og hvilke behov denne skal møte for brukerne. Eksempelvis i digitalisering av grunnskolen ender kommunale IT-avdelinger med å bestille skole-PC-er, trådløst nettverk, lisensiering av programvare-løsninger, kanskje gjøre anskaffelse av noen smarte tavler og så videre uten å se helheten i hva disse komponentene sammen skal løse. Til sammen skal digitaliseringen av skolen gi elevene et bedre læringsmiljø slik at de blir klare for framtida, lærerne skal kunne gi en mer oppdatert og tidsriktig undervisning og foreldrene skal ha mulighet til en god og kontinuerlig oppfølging. Ved tradisjonelle anskaffelser får vi en stykkevis og delt løsning uten fokus på sluttbruker. Økt bruk av innovativ anskaffelse vil gi helhetlige løsninger med fokus på maksimalt resultat for sluttbruker og bedre investerte skattepenger.

Innovative anskaffelser har eksistert en stund, og Difi presenterer egne tall fra 2010 til 2016 på sine sider. På disse årene har 295  offentlige virksomheter tatt metoden i bruk. Tall fra SSB viser at det i 2017 var i underkant 30 000 registrerte virksomheter innen det offentlige. Det er lite imponerende at bare 295 virksomheter har tatt metoden i bruk, over seks år. I snitt er det under 50 virksomheter i året.

Videre oppgir Difi at innovative anskaffelser per utgangen av 2016 hadde ført til 334 millioner i offentlige besparelser og hele 350 nye arbeidsplasser. Innovative anskaffelser driver verdiskapning. Tradisjonelle anskaffelser er et urovekkende pengesluk når mulighetene er så betydelige. Kjære Monica Mæland: Hvor mange offentlige midler kunne vært frigjort til videre utvikling med påfølgende nye arbeidsplasser om innovative anskaffelser ble brukt i større grad?