Vi kan alle gå ut på dato. Tar vi ansvar nok?

2018-11-23

Alle snakker om at vi må holde oss relevante. Men ny kunnskap tar tid å innhente. Tar vi oss tid til det?

Susanne Breum-Lie Learning & Development Manager

Kompetanseutvikling og arbeidsgiveres ansvar for å investere i medarbeideres kompetanse er hyppig omtalt. De aller fleste er totalt enige: Vi er helt nødt til å utvikle kompetansen vår for å unngå at vi sakker akterut. Derfor må vi styrke samarbeidet som allerede eksisterer mellom utdanningsinstitusjoner, næringsliv og offentlige organisasjoner.

Vi er også enige om at jobber vil forsvinne, uten at det innebærer at vi som samfunn står tilbake uten jobber igjen. Nye arbeidsplasser kommer til, nye muligheter utvikles og da må vi ha relevant kompetanse til å fylle disse plassene. Løsningen er ikke utelukkende å hente unge talenter og tro at de automatisk vil holde seg oppdatert, jobbe raskere og drive innovasjon. Dét er først og fremst en kostbar, men også en risikabel strategi. Derfor er det også enighet om at den beste strategien er å løfte eksisterende medarbeidere gjennom læring og utvikling på arbeidsplassen.

”Vi kan ikke bare snakke om livslang læring og tro det vil skje.”

I Atea investerer vi i en rekke initiativ for å utvikle våre medarbeidere. Vi prøver etter beste evne å legge til rette for at kollegaer kan tilegne seg ny kunnskap gjennom flere arenaer, enten det er tradisjonell opplæring, interne faggrupper, eksterne arrangement, nanolæring på app eller digitalt fagbibliotek. Vi ønsker initiativ som Kompetansefunn velkomne, slik at alle virksomheter uansett størrelse, får et incentiv til å investere i kompetansetiltak for sine medarbeidere.

Men, kursing og etterutdanning alene er ikke nok. Vi kan ikke bare snakke om livslang læring og tro det vil skje. Vi må konkretisere hva det er, og vi må forklare hvorfor det er så viktig å utforske nye ting og være nysgjerrig hele livet. Vi må skape forståelse for at uten en indre motivasjon til å ville lære, vil vi ikke ta inn over oss kunnskapen og faktisk lære noe slik at vi kan dele den og skape ny kunnskap. Det kanskje viktigste vi gjør i Atea, er derfor ikke kompetansetiltakene i seg selv, men å jobbe med et sett av felles verdier og holdninger som vi mener må til for å skape en kunnskapskultur og ferdigheter for fremtiden. Vi jobber med å endre en adferd, og å endre hele tanken rundt hvordan hver og en tenker rundt læring og utvikling.

”De som virkelig ønsker å utvikle seg selv og andre, finner også tiden til det.”

Når vi forventer at medarbeidere skal bruke tre fulle dager på en opplæring, eller at de oppnår 100 prosent gjennomføring av digitale kurs, vet vi at vi skaper ekstraarbeid. Vi vet vi tar av den mest dyrebare ressursen de har. Og vi har enorm respekt for det. Samtidig har vi ikke råd til å la være. Vi har et samfunnsansvar i å bidra til økt kompetanse og læringsvilje.

”Vi har et samfunnsansvar i å bidra til økt kompetanse og læringsvilje.”

Nettopp derfor er det så viktig å starte med den indre motivasjonen. De som virkelig ønsker å utvikle seg selv og andre, finner også tiden til det. De gjør det fordi det gir dem noe, ikke fordi det er et krav fra arbeidsplassen. Heldigvis er læringlyst smittsomt.

Vi lever i verdens beste land med alle muligheter tilgjengelig og en periode bak oss drevet av vekst og velstand. Men kanskje er det nettopp dette som er blitt vår største hemsko. Vi er vant til at det meste ordner seg. Vi er gode til å tenke at noen ordner opp, og skylde på andre hvis det ikke skjer. Det samme skjer med kompetanseutvikling på arbeidsplassen. Vi tiltrekkes av arbeidsgivere som tilbyr spennende muligheter, har kompetansestyring i system og fokuserer på utvikling. Allikevel, når det kommer til stykket, ligger det ubrukte muligheter der. Tiden strakk ikke til.

Tidsbruk er et sensitivt tema, fordi det er en ressurs som eies av den enkelte. Men når vi står overfor en samfunnsutfordring som den kompetansegapet representerer, bør vi likevel tørre å ta diskusjonen. Vi må forstå hva som skal til for å øke indre motivasjon og læringsvilje og hvorfor den eventuelt mangler. Vi trenger ikke være enige i hverandres prioriteringer, men vi bør i alle fall søke etter å forstå.