Klasseskillet

2017-05-16

Digitale ferdigheter kan være avgjørende for om dagens elever fullfører skolen og deres videre prestasjoner på fremtidens jobbmarked. Allikevel har norske klasserom store ulikheter.

Andrew Rhodes
Andrew Rhodes Leder for nasjonal skolesatsing

Teksten var publisert i Klassekampen torsdag 11.05.2017 i en noe forkortet utgave.

Mange barn i Norge vokser opp i hjem fylt med smarttelefoner, laptoper, nettbrett og andre dingser. Godt vant plukker de opp elektroniske enheter og sveiper seg frem til det de lurer på. Men, av ulike årsaker er ikke tilgangen til digitalt utstyr på hjemmefronten lik for alle. Her er det grunn til bekymring, for følger man ikke med i timen om samfunnsdigitalisering, havner man i bakleksa.

Når Kunnskapsløftet regner digitale ferdigheter grunnleggende på linje med lesing og skriving, bør ikke IKT være forbeholdt datarommet. For å unngå klasseskiller i tiden fremover må skolens samfunnsoppdrag innlemme grunnleggende teknologiske ferdighetskunnskaper i alle fag. Som lærer pleier jeg si at skolen har samfunnets viktigste mandat. Den skal løfte frem og forberede våre yngste på livets store og små utfordringer. Et klasserom må derfor speile de forutsetningene det forventes vi lever under i dag og i fremtiden.

«Tre av fire elever benytter ikke datamaskin eller nettbrett daglig på skolen, mange heller ikke ukentlig,» står det i Monitor-rapporten for 2016 for Norsk senter for IKT i Utdanning. Når noen skoler satser tungt på personlige nettbrett og laptoper til alle elever, skaper det et forskjellsamfunn. De ulike forutsetningene for IKT-bruk elevene møter ved forskjellige skoler, berører prinsippet om likeverdig opplæring og hindrer kompetansesikring.

Den norske skolen gjennomgår et paradigmeskifte, hvor barn kommer inn i et læresystem hvor alle svar finnes innenfor en rekkevidde av noen få tastetrykk.

Nettbrett og smarte tavler skal dessuten ikke bare erstatte skrivebøker og krittavlen, mulighetene bør helhetlig integreres i undervisningen. Klasseskillet gjelder også lærere, som ofte selv står i bresjen for undervisningsutvikling, men uten riktig utstyr er det umulig å ta skrittet ut og endre læringsituasjonen.

Tenk på din egen hverdag: Hva regner du som gjennomsnittlig skjermtid for en uke? Hvor mange ganger søker du deg frem til ting eller sjekker en app? Hvordan kommuniserer du? For barn som har levd en skjermløs tilværelse vil fremtidens jobbmarked bli betydelig utfordrende når man ikke snakker det samme språket som resten av samfunnet.

Morgendagens samfunnstapere blir fort de som vokser opp i skjermløse hjem hvor sosioøkonomiske begrensninger skaper et tydelig klasseskille mellom digitale atleter og digitale analfabeter. Det er ikke lovpålagt å eie digitalt utstyr, men det er lovpålagt å sikre barn den allmennkompetansen forventet for å kunne hevde seg i fremtiden. Her har offentlige skoler et ansvar.

Den norske skolen gjennomgår et paradigmeskifte, hvor barn kommer inn i et læresystem hvor alle svar finnes innenfor en rekkevidde av noen få tastetrykk. Skolen skal utdanne borgere av det 21. århundret, rustet med ferdighetene som trengs i fremtiden. Industri 4.0 krever omstilling for alle. Vi kjenner ikke til alle yrkene som kommer. Sikkert er det allikevel at digitale ferdigheter vil stå sentralt i de fleste av dem.

Det er en utfordring å gjenoppbygge etablerte institusjoner, men å skape et klasseskille for barns utvikling er en kostbar pris for de som velger å la være.