Hvor er teknologien i miljøhovedstaden?

2018-09-24

Stakkars, stakkars, stakkars lille store Oslo by.

Nils Ola Bark Innovasjonsdirektør, Atea Norge

Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen 7. august.

Neste år vil Oslo være Europas miljøhovedstad. Prisen, som deles ut av Europakommisjonen, innebærer at den norske hovedstaden skal være en rollemodell som kan dele erfaringer og inspirere andre byer fram mot 2019. Det er et ansvar som ligger på oss alle som Oslo-borgere, med Oslo kommune som fasilitator for best praksis.

Sett strøm på friluftslivet

Vi er heldige, fordi vi fortsatt har en liten storby hvor det er mulig å gå eller sykle mellom de fleste stedene i bykjernen. Med skog, fjord og øyliv har byens innbyggere en nærhet til naturen få andre hovedsteder kan smykke seg med. Parallelt har politikerne jobbet for å skape et billøst sentrum, et godt kollektivtilbud og elbiler som norm, snarere enn unntak. Allikevel, når alle ønsker å utnytte det Oslos omgivelser byr på, blir det klamt, både i skiløypa og på badestranda.

For Oslo er også blant de hurtigst voksende byene i Europa, og vi bør derfor jobbe mot forebyggende lindring av voksesmertene som allerede er begynt å komme. Resultatet er uheldig både fra et miljøperspektiv og totalopplevelsen, for ikke å snakke om den tynnslitte tålmodigheten hos lokalbefolkningen.

Begynn i gata mi

Å leve bærekraftig handler om å leve på en slik måte at også de som kommer etter oss kan gjøre det samme. Naturen er den norske folkesjelen. Skal naturopplevelsen fortsatt være en god opplevelse, bør vi se på hvordan teknologi kan bøte på det som fortsatt går trått. Enten det handler om å optimalisere trafikklys eller ved å tilby en nyttig byapplikasjon: teknologi må forankres i strategien av byutviklingen.

”Å leve bærekraftig handler om å leve på en slik måte at også de som kommer etter oss kan gjøre det samme.”

Tilbake i 2007 ble det nasjonale prosjektet Fiks gata mi lansert. Her ble innbyggere invitert til å rapportere, finne eller diskutere lokaler problemer. 11 år senere er teknologien for lengst utdatert og prosjektet borte fra politikernes lepper. Ideen er fortsatt god, utfordringene kan lettere løses, dersom vi tok i bruk dagens løsninger: Med smartapp-funksjoner som facetime-integrasjon, geotagging og chat i samtid med renovasjonsetaten eller strømleverandør, ville tilbudet hatt en helt annen brukerinvolvering enn dagens rapporteringshistorikk. Mens vi benytter løsninger fra forrige tiår, stikker andre byer av gårde. Moskva har kommet godt på vei i å utnytte teknologi for å løse sine enorme trafikkproblemer, og McKinnsey hevder Beijing har redusert sin dødelige luftforurensning med ca 20% på under et år gjennom sensormålinger, analyse og påfølgende tiltak.

Hent inspirasjon fra byen

Oslo kommune har, med hell, implementert sensorer som varsler når flere av byens søppelkasser er fulle. Dette bidrar til færre «bomturer», og dermed bedre fordeling av ressursene. Med stinkende erfaringer fra fjorårets søppelkrise fortsatt hengende i mange Oslo-nesebor, vet vi hvor effektivt dette har vært. Med Sørengas 30 000 besøkende på sommerens varmeste dager, er det dessuten uheldig at byens trangeste badeplass bare har ett toalett til rådighet. Hvorfor settes det ikke ut intelligente mobile toaletter og søppelkasser der folk ferdes? I Bergen er det luftsensorer som varsler når luftkvaliteten blir faretruende. Sensorer som måler badevannets bakterieflora i sanntid er en mye mer kjærkommen budbringer enn overraskelsen når du kommer hjem.

”Utfordringene som oppstår når det er mange mennesker som vil nyte utelivet er de samme enten det er på Sørenga eller på Prekestolen.”

Utfordringene som oppstår når det er mange mennesker som vil nyte utelivet er de samme enten det er på Sørenga eller på Prekestolen. Besøkendes etterlatenskaper er ugreit når det ikke taes hånd om forsvarlig, om det er i byen eller langs en populær tursti. Vi Oslo-borgere er alle ambassadører for miljøhovedstaden, og fortjener derfor et bymiljø vi har grunn til å være stolte av. Turistene som allerede er her, legger igjen betydelige summer, med klare forventninger til naturens gleder. Nå er det opp til oss som vertsnasjon å ta godt imot dem, men for å tjene penger, må man også investere. Med de rette, bærekraftige løsningene, vil alle oppleve dette som et felles gode. Hvordan vil du fikse gata mi, Lan?