Å være pappa i selfiens tidsalder

Denne saken har tidligere vært publisert på digi.no.

For noen dager siden fikk jeg en interessant telefon fra politiet i Oslo. Det gjaldt sønnen min som satt på taket av Lambertseter parkeringshus og kikket på solnedgangen over Oslofjorden – 10 meter over bakken. Det var en observant beboer i naboblokken som hadde ringt inn en bekymringsmelding til politiet.

Betjenten fra Manglerud politistasjon var veldig hyggelig og i det snakkesalige hjørnet. Selv går jeg sjelden av veien for en hyggelig samtale, så etter at jeg hadde forsikret meg om at poden hadde oppført seg respektfullt og fornuftig overfor lovens lange arm, så hadde vi en svært givende samtale om spenning, grenser, konsekvenser og sosiale medier.

En tveegget effekt

I dag er det mange som finner glede og tilfredsstillelse i virtuell annerkjennelse, og dagens unge snakker om «likes» og «views» som en helt naturlig del av livet. Det gir egentlig en tveegget effekt.

Den ene kan være positiv, ved at de er mer forsiktige med utagerende holdninger og oppførsel fordi de vet at dette mest sannsynlig blir delt i sosiale medier og kan gi negativ annerkjennelse. Men på den annen side strekker de seg enda lenger for å få godfølelsen som mange likes tydeligvis kan gi.

For en av grunnene til at junior hadde ruslet opp på taket sammen med to venninner var selvfølgelig for å ta og legge ut noen blinkskudd av seg selv og solnedgangen. Både Instagram og TikTok skulle innbringe noen tusen likes.

Og det var her samtalen med sønnen min begynte i bilen på vei hjem; om å finne motiver, vinkler, riktig lys og det perfekte blinkskuddet, men samtidig hvor utrolig skummelt dette er om man ikke tenker konsekvenser. Vi kom kjapt til konklusjonen at tak, høyder og lange fall ikke er særlig lurt, og at tenåringsgutter er en særdeles utsatt gruppe når det kommer til dårlig konsekvensanalyse og underlige veivalg.

Virtuell bursdag

Dagen etter hørte jeg på nyhetene på radioen i bilen om noen turister som hadde klatret utenfor en oppmerking for å ta selfie og som endte opp med å ramle ned og skade seg stygt. Slike selfieskader skjer kanskje hyppigere enn man skulle tro.

Men hva er det man oppnår med å ta slik risiko? Kun en selfie og likes?

Gjennom min jobb med salg, markedsføring og forretningsutvikling så er selvsagt ikke sosiale medier og digital annerkjennelse ukjent for meg, og jeg må innrømme at jeg kjenner en viss fryd når jeg får gode seer- og lesertall fra både markedskampanjer, kronikker og blogger. Anerkjennelsen fra slike rapporter, og fra kollegaer, er i stor grad med på å motivere meg til å skrive og mene videre.

Og så tror jeg at alle som har feiret «Facebook-bursdag» er blitt i overkant overrasket og glad over alle hilsenene man får, selv om man vet at 99 prosent av dem som har sendt en hilsen er blitt minnet på nettopp av Facebook at din store dag var nettopp denne dagen. Så selv om en slik bursdagshilsen derfor gjerne blir overfladisk og upersonlig, så vekker den glede hos mottakeren – man tenker gjerne «så hyggelig at de gadd å bruke ett minutt på meg».

Så kanskje vi voksne ikke er noe annerledes enn kidsa våre når det kommer til å føle glede ved slik virtuell oppmerksomhet.

Et godt tips

Men, og det er et stort men. For jeg vil påstå at vi voksne har et helt annet utgangspunkt når det kommer til å vurdere risiko knyttet til innhold vi produserer til de sosiale kanalene våre. Vi har betydelig lengre livserfaring og en gjennomsnittlig bedre evne til å unngå å ta dumme valg, og det er noe vi må bruke tid på å lære barna våre også. Vi snakker egentlig om sunt bondevett og kanskje også normal folkeskikk.

For det kan være vanskelig å vokse opp i en digital verden nå når de blir presentert for apper som TikTok helt ned i 6 års alderen, der hele poenget er å ta seg godt ut, gjøre morsomme ting eller på annen måte appellere til andre brukere for å skaffe seg likes. Da er det kort vei til å begynne å tøye grensene og gå ut av egen komfortsone for å finne måter å få både flere følgere og likes på.

Men så er det ikke så lett å lære egne barn om kutyme og grensesetting i sosiale medier, spesielt ikke når man ofte har mindre kompetanse og forståelse av plattformene barna bruker enn det barna har selv.

Men jeg har et godt tips: For jeg har flere ganger vært i den situasjonen at jeg har sagt at jeg er pappa for første gang og øver meg på barna mine, noe de selvfølgelig både ler av og blir litt oppgitt over. Men når det kommer til sosiale medier, spill og grensesetting i den virtuelle verden så har barnevakten.no både gitt meg gode råd og samtalestartere med barna mine 😊Jeg anbefaler deg å sjekke det ut!

Inntil skrivelysten tar meg igjen, svinger jeg junior ned til stranden så han kan se solnedgangen, og sender en takk til politiet for at de følger med og passer på både store og små.

PS! Vil du ha daglige tanker og refleksjoner om IT-sikkerhet kan du følge meg på @TTmmernes på Twitter.